Boken om Lisen

Hvordan begynner man egentlig å skrive bok om seg selv?
Med fødsel og all virak der omkring?
Eller å fortelle morsomt om alle de menn en har hatt i sitt liv?
Eller bare starter et sted og ser hva det blir til underveis?
Jeg velger det siste.
Dvs at nå sitter jg her i en alder av 69 og sviver noe for jevli grunnet diverse sykdommer som jeg evt kommer tilbake til.
Fingrene flyr over tasstaturet, det vanskelige fordi jeg i min ungdom lærte å skrive touch på en gammmeldags skrivemaskin og disse nymotens greiene trenger en så vidt touche så har de allerrede skrevet flere bokstavveer enn det skulle være i det ordet jeg ville fram til
Det betyr en masse med feil, men det gir jeg faktisk blanke i for den menneskelige hjerne er ordnet sånn at den oppfatter ting korrekt om de er aldri så feil skrevet.
Er du med?
Klokken er seks minutt over fire på ettermiddagen en trist februardag i det herrens år 2016. det er surt ute, jeg vet for jeg har faktisk vært ute i dag. Jada hos psykologen. Han liker meg merkelig nok, særlig frdi jeg ikke er helet A4 og fordi han har kjent meg da jeg var frisk (og freidig) ikke ferdig som jeg av og til ror jeg er.
Det er sånn passelig kladti rommet stolen jeg sistteer på er min manns gamle konntorstol og den passer meg utmerket, for jeg er ganske drøy over baken på mine eldre dager.
Dvs. jeg er i ferdi med å skrifte ordet «eldre» ut med «gammel»etter å ha lyttet tilflere lydbøker om akkurat det emnet
Hvorfor i all verden skal vi væe eldre g ikke gamle, når det faktisk er det kroppen er?
Sålangtklartee jeg å skrivee før dett gikk rundt, men kommer nok tilbake.

3
 
 
 
 
Uncategorized

8 comments


  1. En selvbiografi… ikke dumt – det er få ting man vet mer om enn seg selv.

    :)





  2. Jeg var dessverre for ung til å forstå hvor mye jeg gikk glipp, da jeg ikke fattet noen særlig interesse for historiene til besteforeldrene mine den gang de fortsatt var i live.
    Man trenger ikke være forfatter for å skrive om livet sitt. Se bare på hvilken interesse gamle dagbøker skaper. Menneskenes personlige historier er bedre og langt mer spennende som vitnesbyrd for ettertiden, enn historikernes simplifiserte samtidsanalyser.

    Hvordan begynner man? Med det viktigste, de store hendelsene _ det man husker best. Og så fyller man inn mer etter hvert – og så ser man kanskje også klarere hva som har påvirket mest. Å plasserer ting i rekkefølge kan man gjøre til slutt – hvis det føles viktig.

    Fremtiden kommer til å takke deg :)





  3. Nå takker jeg deg som gidder bry deg.
    jeg har alltid skrevet dagbok, men de siste årene er det kun blitt for hånd pga sykdom.
    den forbaskede svimlingen som gjør jeg ikke kan verken se tv, lese stort eller ihvertfall ikke sitte på pc.
    etter å ha skrevet tre sider ble jeg så darlig at det ble sengen i to dageer.
    dessuen blir det også å rippe opp i barndom som ikke var rosenrød.





  4. her er fortsettelsen av begynnelsen. duu er jo skorpion :

    Sålangtklartee jeg å skrivee før dett gikk rundt, men kommer nok tilbake.
    Først en rettelsee, jeg skriver stolen til min mann, det burde stått avdøde mann , men da blir jeg enke og det er et ord jeg ikke liker.
    Det med virkak rudt fødsel er ikke helt rett, men jeg ble altså en jente og av den grunn flagget ikke min farfar, noe jeg har vært sur på han for i ettertid da jeg fikk vite det.
    Han skrev en slags biografi om seg selv da han var 72 så jeg har noen år å fullføre dettee prosjektet på (om jeg lever så lenge da)
    Det med megog menn har jeg faktsk tnkt litt over og i går hadde jeg opptelling.
    Dvs. det var kun 7 i ungdomstiden (jeg begynte tidlig som 13 åring) men etter jeg ble enke er jeg oppe i over 50. det betyr ikke at jeg hadde 50 forhold eller har ligget med 50 menn, men at de har vært en del av mitt liv, noen for kun timer andre for uker, mnd og til og med halvannet år.
    Akkurat pr ddags dato er det INGEN menn i mitt liv, noe som gjør meg skikkelig frustrert. Jeg passer ikke til å være alene.
    Dette har jeg fått bekreftet gjennom astrologi (et emne bl.mange som intteressererrmeg) jeg har nemlig venus i skorpionen i første hus, pluss jeg er vekt med skoropin ascendant.
    Skjønte du ikke en dritt av det så kan jeg trøste deg med at det gjorde ikke jeg heller for sånn 35 år siden og jeg levde vel for det.
    Men så begynte jeg å interessere meg for astrologi og da skjedde det fatale. Jeg fikk angst! Gikk på kurs og lærte meg en masse, men kanskje det var et emne jeg ikke burde vært opptatt av.?
    På den annen side er det faktisk astrologi som gjør jeg sitter her nå.
    Det står nemlig skrevet i stjernene at skal jeg noen gang i livet skrive bok må det være NÅ!
    Ikke til neste år, men nå.
    Herremin, har du ikke lagt meg vekk ennå?
    Greit, da begynner jeg:

    Moren og faren til jenta hadde vært forlovet i 4 år og litt da moren ble gravid
    Det ble derfor bryllup den 06.04.46 og jenta kom til verden 15.10.46
    Da jenta siden spurte faren om hun var et ønsket barn sa faren ja veldig. Jeg hadde ikke giftet meg med mor om det ikke var for deg.
    Så kan en snu på det og spørre om moren mente det samme?
    Jenta tror hun kan ha følt seg presset? Det fatale var at jenta var jente og ikke gutt. I gamle dager (og fortsatt i andre kulturer) talte ikke døtre, bare sønner.
    DET har jenta følt på kroppen hele livet. Og det har dessverre gjort at hun har tatt dette med seg i sitt syn på kvinner kontra menn.
    Selve barndommen skal jeg ikke gå i detaljer om, men å skjule at hun hadde en far som drakk og hadde elskerinner og at alt var fryd og gammen ville være en stor løgn.
    Og løgn er det verste jeg vet.
    Forholdet til moren var heller ikke noe å skryte av. Moren var opptatt av sønnen som kom tre år senere enn jenta og så kom enda en datter tre år etter det. Denne datteren har fortalt at moren ville skille seg fra faren, men da hun ble gravid for tredje gang fant hun ut å leve som alenemor med 3 barn) på 50 tallet) ville ikke gå, så de fortsatte å være gift.
    Sikkert lurt for en dag var faren i Betanien på et møte og ble frelst, det ble slutt på alkoholen og kirken kom inn i bildet og selvfølgelig ett fjerde barn som ble kalt kjærlighetsbarnet (med andre ord var ikke jenta det??)





  5. Skikkelig flott skrevet, rett fra levra liksom. Fortsett du, for du fanget meg som leser Lisen! Lykke til.





Leave a Reply