Lisens

21.sept 2015

For første gang på tre? år var jeg i dag igjen på den franske kafe i Østervåg.
Noen av dere vet jeg snakker bl.a. fransk og da jeg ble alene for ti år siden, måtte jeg fylle dagene med noe, så jeg tok meg en bytur selv om jeg ikke skulle noen verdens ting. ( en flukt fra leiligheten som var så tom blitt)
Og havnet altså på den franske kafe.
Jeg ble fort kjent med innehaver Michel og ikke minst med Sophian som ekspederte meg. Alltid like smilende og blid.
Jeg satt som regel ute (pga min røyking) men likevel hørte jeg musikken som ble spilt. Hva spiller du spurte jeg Sophian? (Musikk jeg gjerne ville høre mer av. Og kanskje kjøpe cd.)
Han fortalte hva og jeg noterte ( har alltid penn og blokk i vesken,
det kunne jo ramle et «dikt» som ville ut av meg )
Du skal ikke kjøpe sa han, neste gang du kommer jeg skal ha brent den til deg. Det var vel egentlig ulovlig, men jeg ble glad og ganske riktig, neste gang lå musikken der og ventet 
Det ble til at vi ble godt kjent med årene, men så ble jeg så dårlig til bens at jeg som sagt ikke har vært der på veldig lenge.
Da jeg/vi kom i dag strålte han som en sol, tok meg i hånden og fortalte meg hvor hyggelig det var å se meg igjen. Er du ikke frisk enda spurte han. Og jeg fortalte kort at jeg setter min lit til Rikshospitalet hvor jeg skal om to dager,
Vi bestilte kaffe og noe attåt, jeg skulle betale med kort og det kostet omtrent ingenting?
Kaffen er på huset sa han og smilte sitt strålende smil. (både gratis kaffe og smil har han gitt meg mange av ).
Og hvem blir servert først av alle?
Jeg og mitt følge seff.
Mens vi satt der kom en ung mann på sykkel.
Det viste seg å være han som jeg har fortalt vant over meg i poesi konkurransen i sept. 2006
Siden har ikke jeg vært istand til å delta.
Han hilste og, og sa hvor kjekt det var å se meg igjen
Dessuten har han invitert meg til å delta i år også, men jeg skal altså forhåpentligvis være i Spania da.
Han hadde fått med seg flere flinke skribenter her i byen (kjendiser) , men ingen damer var påmeldt.
Så kan du skrive så meld deg på.!
Det blir på Sting nere den 23.okt 215
Om eg blei innbilske?
JAAAAAAAAAAA!

Jeg har alltid vært et nysgjerirg mennesske (kommer visst av at jeg er født med månen i tvillingen) ?
Etteer jeg ble enke har jeg lest en masse med bruksanvisnsingerr for åå måtte lære meg nye dibbedutter og tatt i bbruk nye «maskiner»
Nå ser jeg at hjemmehjelptjenessteen også har problemer siden de må frstå mange forskjellige oppvaskmasskiner, vaskemaskiner,, mikrobølgeovvener, kaffetraktere osv.
Akkurat de menneskene er vvel grunnen til jeg sitter her nå
Fodi jeg er så jevl…. Frustreert over hjelpe jeg ikke får osv

Men det er ikke hovedsaken, den er nemlig BRUKSAVISNING til livet.
Ja, derr ser du feilen bl.a. bruksavisning til livet har jeg skreveet.
Istedenfor ANVISNING
Pga sykdom kan jeg neesten ikke se og det jeg skriver, får «tusen» feil, men vet at den menneskelig hjerne likevvel er istandd til å forsstå hva jeg mener?
Håperr du gjør
Livet ja og mestring
Noen går på messtringskurs, det ville/burde jeg og, men også der faller jeg mellom to stoler.
For friskk til det ene og for syk til det andre.
I dag er jeg ekstra sur for jeg har vondt overalt og kanskje skyldes det væromslag? Psykisk press fordi jeg ikke tåler mer nå? Helvetes tannverk som ikke gir seg (selv om jeg har både pencillin og paraset) eller har jeg ganske enkelt en ddårlig dag som jeg (nestten) ikke mestrer.
Dette blir rotete akkurat som hodet mitt er, men det vvar den bruksanvisningen til livet som ennå ingen har funnet ?
Men de fleste ville vel ikke lest dden uansett?
Eller tar jeg feil der og som i så mye annet

Skjønt NOEN ganger, har jeg og rett !!!

Joda, jeg vet jeg er ingen ungdom lenger, men heller ikke gammel nok til å legge meg ned for å dø.
Men aven og til er det akkurat det jeg har lyst til.
Fordi jeg føler jeg bare er til bry både for familie og samfunn.
Hvem skal egentlig ta ansvar for meg når jeg ikke klarer meg selv?
En gang i verden var jeg en morsom og hyggelig person.
Det endret seg dessverre da jeg ble syk (eller kanskje da jeg hev «masken» og turte vær meg slik jeg egentlig er.) ?
Hele min verden endret seg da jeg ble enke, måtte ta ansvar for meg selv og se framover til et liv alene (dog ikke i ensomhet)
Jeg fikk nye venner i singelklubb mm. Dvs. med tiden viste det seg at ordentlige venner var de ikke da sykdom rammet meg.
Husker enda mitt første krystallras/anfall på tur med klubben på Kanariøyene i påsken i 2007. Når jeg ikke kunne være med på pub og dans ble jeg liggende der alene.
Skuffelsen var stor, men jeg fortsatte i klubben noen år til og var den morsomme «klovnen».
Så en dag gikk ikke det lenger, jeg ble «glemt» av de som var mine største «fans» ikke mer moro med meg lenger
I mellomtiden var jeg begynt å blogge ( ikke mange visste den gangen hva det var, )så begynte jeg å male mine barnslige bilder (dog med muntre farger), synge som før kunne jeg ikke, men sang likevel sånn dann og vann.
Jeg ble mer og mer syk, det hele ble en vond sirkel
Jeg var ikke lenger istand til å være mormor/farmor slik jeg ville. Å passe barnebarn ble umulig, det var jo bare så vidt jeg klarte å passe på meg selv.
Katten (noe jeg alltid har vært glad i) måtte leveres tilbake til dyrebeskyttelsen og helt alene tilværelsen begynte, og jeg begynte å bli negativ og sur og jeg fikk full forståelse ? for de som ikke gadd besøke meg mer.
Ungene sa det til meg, se på det positive, du snakker jo bare sykdom og jeg innså at det var det jeg gjorde.
Men hvordan skulle jeg kunne fortelle noe hyggelig som ikke opplevde noe hyggelig ?
Å bli liggende i en seng omtrent hele dagen, kun med besøk av en pleier med altfor liten tid, hva skulle jeg berette som var morsomt ?
Tiden gikk og endelig så jeg lys i tunnelen og flyttet i håp om å bli gjeldfri og ha råd til privat hjelp (noe som egentlig er imot min politiske overbevisning).
Det skar seg helt (som noen kanskje vet) og jeg flyttet tilbake til min gamle/nyoppussede leilighet og var i grunnen glad for det selv om jeg a fikk gjeld til langt over pipa (om her hadde vært noen).:)
Så kom nye sykdommer, (enda ikke ferdig utredet, ting tar tid i norsk helsevesen )og jeg kom meg omtrent ikke ut i det hele tatt.
Jeg er ikke engang istand til å besøke noen som har trapper og det har de fleste, (i hvert fall mine barn).
I disse dager har jeg fått meg ny «kavaler», dvs en elektrisk rullestol.
Den tror jeg vil gi meg glede, men da må været bedre seg (alltid noe å skylde på)
Så til dit hvor jeg begynte:
Hvem sitt ansvar er jeg??
Etter behandling på SUS forrige fredag og opphold på sykehjem skulle jeg få hjelp tre /fire ganger daglig.
I dag ble jeg antakelig glemt (igjen).
Og det gjør meg meget mismodig
Jeg skulle så gjerne klart meg selv og vært til nytte.
I hvert fall for noe/noen.
Forstår du??

Takk om du leste helt hit.

skriver jeg i word og limer inn her, men satt akkurat her for å betale en regning og tenkte tre ord klarer jeg vel?
bare til orientering om du leste mitt siste sutreinnlegg
skal til ØNH to forskjellige klokkeslett imorgen
så innleggelse ved sykehjem for den rehabilitering jeg ikke trodde jeg fikk
det gode er at de faktsk har røykerom der !
ikje prøv å be meg slutte, for det nytter ikje
ikje har eg mann og ikje drikke eg (synd emn sant) NOE kos ska eg og ha
datter har pakket og sønn har vært og lånt bilen
begge ga meg klemmer, noe eg aldri får nok av
slankng går fint, å skrive rett derimott gjør ikje
bare skriver uten å se stort.
Vi vil leve lenge vi
men gamle vil vi aldri bli
synges det
og sånn tenker jeg nå
barnebarn mener mmormor er blitt gammel
Liker ikke
Måtte DU ha en flott sommer
jeg tar en dag ad gangen (utålmodig for å evt bli frisk)

Eg e sinte og det i og for seg ikke noe nytt?
Krystall syke er en sykdom en ALDRI burde få!
I hvert fall ikke i dette landet.
Fikk antakelig nytt krystall ras tirsdag morgen, men det kjentes så rart ut at jeg trykket alarmen (jeg har heldigvis det). De sa jeg måtte vente til skriving av rapport var over.
Da ringte jeg 113. var dritredd for jeg kunne ikke stå på bena,, var ikke vanlig karusell og rommet var i ro.
De ringte hjemmesykepleien som da kom og kortversjson :med ambulanse, innom fastlegen for å få papir på innleggelse bar det til sykehus.
Gjett om eg ble bedre av alle svingene og humpene på veien.?
De tok seg sånn noenlunde av meg og trodde det var slag.
En nevrolog så på meg i ti minutt og så ble jeg liggende på gangen i noen timer, før sendt opp på nevrologisk.
Der møtte jeg en engel av en dansk pleier som lovte meg gull og grønne skoger, etter sykehusopphold skulle jeg få rehabilitering osv. NÅ var jeg endelig i gode hender. (trodde jeg,, men den gang ei)
Om kvelden kom en nevrolog og sa de skulle ta MR av hodet, men han visste ikke når.
Torsdag kom jeg i MR kl 20 på kvelden.
Svar ble lovet neste morgen.
Ingen lege eller svar kom så jeg maste , så fredag ettermiddag kom ny nevrolog og sa de fant ingenting på MR (bortsett fra tidligere hjerneslag som de har funnet før, men sikkert kalt panikkangst den gangen jeg fikk det) ?
Hun henviste meg til ØNH men visste ikke når jeg kunne komme dit.
Lørdag kl 12 kom det beskjed jeg måtte til ØNH NÅ!
Der ble jeg sittende i et rom alene en tyve minutters tid før det kom en ØNH dame lege. Hun tittet på meg og sa jeg hadde mye ørevoks.
Da jeg sa jeg mest sannsynlig har fortsatt krystall syke sa hun.
Jo, men den er det ikke noe å gjøre med. Den må du leve med!
Jeg forklarte at det finnes behandling bl. a. har rikshospitalet og Haukeland et samarbeid nå. Det visste hun ikke noe om!
Jeg ble irritert og sa skal dere ikke undersøke meg for det?
Jo, men ikke i dag, kanskje mandag, hun visste ikke når «ingeniøren» som jeg kaller han var tilbake.
Og så skal vi ta en hørselstest sa hun, og det var det.
Så jeg ble ganske forundret da jeg i dag ble oppropt i tlf( var ute og tok en røyk med rullator for jeg kan nesten ikke gå) at jeg måtte komme straks, legen (ny nevrolog) ville snakke med meg.
Han sa du blir utskrevet nå. MR var jo fin så du kan reise hjem nå.
Men ØNH sa jeg.
Åja,, der vil du få innkalling (antakelig 6 mnd ventetid)
Men lammelser og rygg mm.
Det fikk vente om jeg ikke skulle bli meget verre.
MR var i alle fall fin.
Hvor ble det av rehabilitering?
At jeg bor alene og ikke klarer meg er ikke sykehuset sitt bord
Det er kommunens, så de skulle sende brev til hjemmesykepleien.
Det at en sykdom ikke er dødelig, men invalidiserende betyr ingenting.
Nå er jeg matt og skulle ikke vært på pc. Men MÅTTE.
Nå leste jeg epikrisen jeg ba om å få med
Ser at første nevrolog har skrevet: «lett horisontal nystagmus ved sideblikk mot høyre.»
Og at Nevrolog i Kristiansand skal ha satt diagnosen vestibulær migrene.
Så kommer det som ALLTID gjør meg rasende.
Uføretrygdet grunnet angstproblematikk:
Spesialist dr. Carsten Tjell skriver i sin epikrise at dette kommer av at jeg aldri ble trodd vedr. krystaller. DET leser ingen !!!

I dag (og i går) skulle det feires at det er 50! (forstår det ikke) år siden jeg var russ.
At det skulle bli fest visste jeg allerede i fjor høst, og da tenkte jeg at Da er du sikkert frisk Lisen.
Da tok jeg grundig feil, for i fjor kunne jeg nok klart mer enn i dag , eller husker jeg feil?

Uansett, til arrangementet i går hadde jeg ikke meldt meg på, men til i dag hadde jeg.
Det var omvisning på skolen kl 11 og det visste jeg at alle de trappene kunne jeg glemme.
Kl 12 til 15 var det uformelt møte på gamle Allikken på hotel Atantic (som nå er Sas Royal Atlantic) ? vorspiel for skolen hos en privat(kl 18) og så stor fest i «Hallen» kl 1930. Den hadde jeg meldt meg på, men skjønte jo at det heller ikke gikk. Ikke minst fordi om en ikke kan gå trapper må en gå en «halv mil» inne for å komme til lokalet. Atlantics storstue.
Så jeg «dopet» meg med en paraset og valgte vorspielet.
Snille Bjørn kjørte meg og hentet meg.

Fullt av gamle klasse kamerater var der. Jeg gjenkjente de fleste, men fra de andre klassene måtte jeg få vite navnene før hodet sa: Åja
Plutselig møtte jeg to blå øyne som så rett i mine.
En litt eldre mann, oj. Er det? Jo det var. Gamlekjæresten fra jeg var 17.
Han kom bort, ga meg en varm klem og pratet og vi mimret litt. Jeg fortalte og takket for det var han som lærte meg å bli glad i klassisk musikk (og).
Jeg sa at hver gang jeg hører « Morgenstemning» av Grieg tenker jeg på den gangen en tidlig morgen med blikkstille sjø inne på hytten hos mor og far i 1963.
Han var nemlig med oss på hytten en sommer. Der var min far tolerant. Ville vi ikke være med så fikk kjæresten være med , og da ville vi selvsagt.
Jeg tilbrakte jo hele to mnd der inne hver eneste sommer fra jeg var 9, så Fister var mitt annet hjem.
Denne kjæresten var bl.a. med å bygge opp bryggen der inne, en skikkelig arbeidskar.

Men han tok altså slutt og den neste kjæresten, som jeg var med i russetiden kom så bort og klemte.
Enden på visen ble at de to fant hverandre nå og ble stående og prate, mens en tredje mann ga meg hånden over bordet og husket dansen i Hallen før i verden og vorspiel på Våland.
Vet jeg diskuterte det med en venninne for litt siden, for jeg innrømmer at han husker jeg ikke SÅ godt. Men på 25 års jubileet skal han ha sagt vi var kjærester, noe jeg altså ikke husker, men at han kjørte oss til dans på Sandnes husker jeg. Venninnen mente han la mer i det enn jeg?
Så fikk jeg øye på den kjæresten jeg hadde den gangen jeg traff han som ble min mann. dvs. den kjæresten var da reist til Oslo for å studere, så vi brevvekslet bare til han skulle komme hjem til påske.
Men han ble altså heller ingenting av, fordi jeg da hadde truffet «mannen i mitt liv»

Seff. Traff jeg jenter og ikveld, men de ville du vel ikke høre om?
Ingenting spesielle minner om dem .
Bortsett fra noen historier som ikke passer seg offentlig
Joda, vi var på hytte turer osv. en gang i verden.
Glad jeg klarte det jeg klarte ikveld, for noe neste jubileum, har jeg liten tro på.

Begjær sa han
Begjær sa jeg
Ja sa han
Det er det du har malt
Jeg så på bildet
Av en mann uten ansikt
Obama sa noen han lignet

Men jeg visste at
Håret var lilla
For det beskriver ånd
Og jeg vil mannen skal ha det
Ører har han også
For jeg vil han skal kunne lytte
Hender har jeg også gitt han
For jeg vil han skal kunne ta på meg
La fingrene gli over ansiktet mitt
Munnen, kroppen min
Slik jeg vil gjøre mot han

Resten er visst ikke så viktig
Ikveld hadde jeg lyst å
Male flammer rundt bena hans
Men jeg tør ikke
Ikke enda

Men en is for å stagge
Mitt andre begjær
Det tør jeg ta

Men jeg gjorde det ikke.

gid jeg kunne legge ut bilder så fikk du selv se

I dag skulle jeg i CT med kontrast (for hjerte og lunger som de har funnet krøll på via røntgen)
Gruet meg skikkelig. Særlig fordi jeg da må ligge ned flatt, noe krystallsyken ikke liker.
Men kom meg av gårde i regnet og opp i 4.etg. og inn på venterom.
Idet jeg ble ropt opp syns jeg det satt et kjent fjes der?
Anderson sa jeg, er det virkelig deg?
Å herlighet sa han. Du har fått grått hår? De 40 ekstra kiloene nevnte han ikke.
Så ble det varm klem og gjensyns glede.
Ble ropt opp og måtte inn til ct.
Det gikk veldig fint, kontrastvesken ville jeg kjenne som varme fikk jeg beskjed om. Joda kjente den, som om jeg ville tisse på meg.
Etterpå skulle jeg sitte der i 25 min for sikkerthets skyld og der satt Anderson enda.

Hvem han er? En tidligere kollega/arbeidsgiver fra 1984 til 87.
Arkitektfirmaet Retzius & Bjoland (gammelt ærverdig firma da)
Jeg ble sagt opp da ting gikk nedoverbakke i 1987. (fikk heldigvis jobb i kommunen igjen da i informasjonsavdelingen, før kommunen fikk stillings stopp,noe som skjer nå igjen)
Firmaet endret navn til A4 arkitektene og flyttet ut av dyre lokaler midt i byen og lenger opp til Vestre platå.
Og Anderson er nordlending, like frisk og freidig og pen) som han alltid har vært. I full jobb enda som 76 åring. Trimmer hver dag med en time til sex sa han. Mente seff fra klokken til 5 til 6 om morgenen.
Hadde jeg ikke husket så godt ville jeg likevel visst han er vær.
Den entusiasmen og stå på humør er ikke til å ta feil av.
Jeg ble jo godt kjent med kona hans og den gangen og noe av hennes historie må jeg ta med.
Hun sto (dvs satt) ved vinduet og så stramme gardister gå forbi (tror i Melbu) og da fikk hun øye på Anderson og sa til sin venninne/søster?
Ser du den karen der? HAN skal jeg gifte meg med!
Kalles det: Kjærlighet ved første blikk?
Husker du den historien sa Andersson til meg i dag da jeg fortalte til han at den glemmer jeg aldri.
Likedan ble det hyggelig gjensyn med konen som kom og møtte han.
Hun lo da jeg fortalte at den historien hennes har jeg fortalt mange.

Herlige mennesker.

vil jeg ha vekk.!

Forleden var det program som het «Edel årgang» ved Torkjel Berulfsen
Eg like han og hans programmer.
Denne gangen handlet det om å bli pensjonist og hva en kan forvente seg av alderdommen.
En av tingene som ble vist var et besøk hos legen hvor de bl.a. kom inn på sexlivet (det har jo alltid interessert meg) for pensjonister.
Om jeg forsto det rett ? sa legen at for menn fantes det jo medisiner, men for kvinner var det omtrent slutt etter overgangsalderen.

Dette er noe stort TULL:
Skal ikke fortelle om mitt evt. sexliv (eller mangel på sådant), men hos gynekologen i dag fikk jeg beskjed om at alt er ok (der nede) og jeg kunne ha så mye sex jeg ville. Har du noen i kikkerten spurte han, idet han la til at mulig du kan bruke glidekrem om det trengs.

Og jeg kan bekrefte at sex liv etter menopausen er MYE bedre enn forventet.
Så fikk jeg sagt det og